Det kan være mange grunner til at vi kan ha det vanskelig i vår hverdag. Ensomhet, utenforskap, mobbing, samlivsbrudd, økonomiske problemer, vanskelige livsvilkår av forskjellig art, sykdom, tap av gode relasjoner, tap av mennesker, jobb, fremtidshåp eller lignende. Angst, stress, søvnproblemer, psykisk smerte, depressive tanker som ikke vil slippe taket, det er mye som kan bidra til at vi ikke vet hvordan vi skal løse det vi står i, komme oss ut av vanskelighetene og kjenne at klumpen i magen blir lettere eller forsvinner helt.
Helse Norge har sider både på norsk, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk der du kan få råd om hvordan man kan snakke med de rundt seg om selvmordstanker, og be om profesjonell hjelp.
Suodji har en artikkel om hvor du kan få profesjonell hjelp her. Også med samisk kompetanse.
Vi vet at for eksempel samer i reindrifta kan kjenne at de er i et knallhardt press fra storsamfunnet, industriinteresser, vindmølleplaner, gruveinteresser, og andre utbyggingsprosjekter, som kan være svært krevende å stå i. Man kan kjenne på fortvilelse, maktesløshet, og utilstrekkelighet. Det kan være vanskelig å måtte forholde seg til reguleringsplaner, næringsplaner, verneplaner, utbyggingsplaner, kommuneplaner, fylkesplaner og lignende. Høringsrunder, svarfrister, innspill og konsultasjoner.
Utbyggerinteresser som har med seg et kobbel med dresskledde advokater kan få en til å føle seg liten, og maktesløs. Og så kommer hetsen på toppen, med påstander om at samer og reindrifta bare er til hinder, kommer med krav og jakter på erstatning. Da kan det være vanskelig å kjenne på fremtidstro, og fortvilelsen kan ta overhånd, mørket kan senke seg, og det kan være vanskelig å kjenne at man vil leve. Men det finnes håp. Vi trenger ikke å gå alene med dette, vi kan hjelpe og støtte hverandre.
Når vi har det vanskelig, uansett hva det er som plager oss, så kan vi oppleve å kjennes oss veldig alene med det vi står i. Ofte kan vi få litt tunnelsyn, slik at vi ikke klarer å se muligheter, men bare alt som er vanskelig og begrensende. Vi kan også tenke at det ikke er noen som kan forstå oss, hva vi står i, eller ha vilje eller mulighet til å hjelpe oss. Når vi rammes av dette tunnelsynet kan vi gå oss vill i vonde og mørke følelser og tanker, og ikke se hvordan vi kan klare å ta oss ut derifra. Da kan tanken om at vi ikke orker å leve lenger, komme til noen av oss.
Det er ikke nødvendig å ha det sånn. Det finnes håp. Uansett hvor mørkt det kjennes. Men, vi må av og til få hjelp til å finne det håpet, noen må vise oss lyset, hjelpe oss å strekke oss etter det, fordi vi ikke selv ser noe annet enn mørket her og nå. Lyset finnes, og hjelp finnes. Alltid.
Du vil kanskje ikke være til bry, frykter at det å fortelle hvor ille du har det kan være en for stor belastning for dine nære og kjære, som du ikke ønsker å utsette dem for. Dessuten kan det hende du ikke trur at det kan gjøre noen stor forskjell likevel.
Våg å fortelle at du har det så vondt og vanskelig.
Vit at de du har rundt deg av venner, kollegaer og familie mye heller vil at du skal fortelle at du sliter, enn at du forlater dem. De vil deg vel, og ved å dele det du sliter med kan du oppleve at noen kan hjelpe deg å se litt lys i tunnelen, så du slipper å stå i mørket alene.
Noen ganger så kan bare det å fortelle om det vi står i lette veldig på trykket, og det å sette ord på den psykiske smerten kan gjøre at du får det mye bedre. Ofte kan de vi snakker med hjelpe oss med å få profesjonell hjelp, bidra til å ta de vanskelige telefonene og grepene som må til når vi selv ikke kjenner at vi makter.
Ungdomstelefonen har en artikkel om selvmordstanker som kanskje kan være til hjelp.
Les også om Johan, som valgte livet her.
Se også følgende ressurser fra RVTS:
